Det regner,

Det regner ute. Og her inne i huset vårt sitter jeg og Maya på sofaen. Maya våknet i dag tidilig og var varm. Veldig varm. Feber varm. Så etter en kjapp loddtrekning, ble det mamma som sitter hjemme med veslejenta på sofaen og ser på Lille Einsteins på TV. Og ute regner det.
Men, mens jeg sto og hakket opp grønnsaker til middagen, tenkte jeg - jammen har vi det godt som har tak over hodet når der regner, vi trenger ikke å bekymre oss over hvor maten kommer fra eller om vannet vi drikker er reint.
Jeg har en internett  venninne som heter Christina. Hun bor i Port-au-prince på Haiti. Og hun kommuniserer med oss gjennom Facebook og internett. Hennes familie er trygge, men hun har en venninne, Paolo,som var på et kjøpesenter da jordskjelvet inntraff. Det siste vi hørte var at venninnen visstnok hadde kommunisert med et team fra CNN, og at de prøvde å grave henne ut. Jeg så på CNN nylig at de hadde hentet ut noen  fra et kjøpesenter og jeg lurer på om Paolo er blant dem. Jeg håper det.
Gjennom Christina har hele Haiti tragedien liksom fått en ansikt. Huseieren deres kom og ville kaste dem ut av leiligheten fordi huset hans var ødelagt. "Hvor skal vi dra?" spurte hun, "Vi har ikke esker, vi har ikke bensin til bilen, hva skal vi gjøre?"

Men virkeligheten blir bare enda mer tragisk på sett og vis - når jeg sitter her og er lettere irritert over at mine planer for arbeidsdagen ble forkastet. At møtet hos gynekologen i dag blir utsatt enda en uke. At Maya er syk. Igjen. Og at bikkja er for hårete.
Når realiteten er den at vi har det for godt til å irritere oss over sånne bagateller.